Bare gi meg den vaksinen, du...  så jeg slipper å tenke.

Tårene renner nedover kinnet. I det jeg gjør nok et forsøk på å sovne.

Jeg er 13-14 år. Og har nettopp forstått hva dyreforsøk innebærer.

Hvordan mennesker faktisk behandler sine medskapninger.

 

Det fortsetter. År etter år. Som 18-åring har jeg fått nok, og lover meg selv å gi mitt bidrag: aldri mer spise kroppsdeler.

Disse stjålne kroppene fra torturerte dyr. Eller «kjøtt», som de fleste sier, der de gjemmer seg bak eufemismens stakkarslige muligheter til å slippe å tenke, slippe å ta ansvar, slippe å bry seg om stumme skrik, redsel og ufattelige handlinger bak lukkede og låste dører.

 

Gjennom de over 30 årene som har gått siden den gang, er ordlyden rundt meg uforandret.

 

Det er åpenbart så uendelig mye enklere å fortsette å tilfredsstille smaksløker og magesekk, enn det er å forstå at vi i andre enden er i ferd med å ødelegge oss selv. Øyeblikkets nytelse trumfer resultatet på sikt og skapningers lidelse.

 

Setningen presses inn i øynene og ørene mine uansett hvor jeg er. Fra folk jeg kjenner godt, og ikke fullt så godt. Avisenes forsider lyser med nøyaktig de samme ordene, sammen med et utilslørt forsøk på høyere lesertall:


«Vaksinen er her!»

Det knyter seg innvendig. Jeg er igjen 14 år. Bilder av livredde dyr med vidåpne øyne i mørket, i trange bur bak jerndører, sitter igjen som klistret på netthinnen. Millioner av dyr mishandles allerede hvert år på denne måten. Et helvete av en eksistens. Uten forutsigbarhet. Uten å vite hvor mange minutter, timer, dager og år dette marerittet vil fortsette.

Med samfunnets høylytte, unisone rop etter en vaksine etter mars 2020, er prestisjen ved å komme opp med en vaksine, høyere enn noen gang tidligere. Tanken om alle de ytterligere millioner av dyr som går med i dragsuget, er uutholdelig.

Nylig så jeg mammuten Lord of the Rings sammen med familien. For første gang. En fantastisk opplevelse for en som aldri har hatt en hang til fantasy. Men så blir fantasy realitet likevel: i form av nettopp denne vanvittige besettelsen av dette NOE der ute som kan trylle fram et helt nytt liv. Uten egeninnsats. 

 

I mellomtiden muterer viruset stadig. Altså stadig nye vaksiner? Hvor mange stoffer er menneskekroppen tenkt å tåle, i tillegg til alt annet den utsettes for av toksiske substanser anno 2020? Blod-hjerne-barrieren er helt irrelevant?

Når skal vi forstå at vi ikke kan vaksinere oss friske fra all verdens sykdommer? Har vi ikke dessuten en vei å gå bakover i historien, fra det øyeblikket vi både direkte og indirekte tappet dagens utviklingsland for ressurser, og ergo fratok dem all rikdom og muligheter for god helse og tilgang til fornuftig næring? Land som i dag er avhengige av «våre» vaksiner for å stanse utbrudd. For et sammentreff. 

For selvsagt har vaksiner blitt en nødvendighet. Vi har gjort disse menneskene avhengige av dem. Samtidig som vi fyller vestens allerede ultrafete lommebøker til randen.

 

«Fy søren!» «Skal du ikke ta vaksinen, du da, og snylte på alle oss andre!»

Jeg hører det allerede. Atter gjallende rop. Og like gjallende innlegg.

Før pennen legges til side. Og  munnen lukkes over siste stykke av levningene etter et frarøvet liv fra et eksotisk verdenshjørne.

 

Inne i meg har det for lengst veltet over til det patetiske. Foran meg ser jeg bare trassige fireåringer som griner etter den bedøvende smokken og ikke forstår sammenhengen. Som en type kognitiv dissonans fullstendig uten tøyler.

For du tuller, ikke sant? Jeg, sammen med barn og unge som ikke selv kan velge, skal fylle kroppen og potensielt hjernen vår til det ugjenkjennelige med all verdenes substanser, slik at du kan fortsette ditt bedagelige liv, opprettholde tortur og drap, og samtidig bidra til flere pandemier de neste årene?

 

Og nei, en vaksine er ikke «bare» deaktiverte varianter av viruset. Allerede nå dukker nyheten om allergiske reaksjoner opp.
I tillegg til det som vil komme, og interaksjoner stoffer seg imellom.

Nei. Jeg har aldri påberopt meg å kunne mye. Etter mange år med studier og kognitiv nevrovitenskap i ryggsekken kan jeg likevel nok om menneskekroppens og hjernens kompleksitet til å uttrykke at dette, i beste fall, er problematisk. 

 

Vi ønsker alle å slippe pandemier. Men så lenge vi ikke gjør det første først, ikke lever våre liv på en annen måte og ikke vil se at virus inntar kroppene våre fordi vi har gjort dem til superegnede habitater der de virkelig kan utfolde seg, virker det nytteløst å fortsette diskusjonen.

Det er godt mulig mange kropper der ute vil klare å kvitte seg med hjelpestoffene som inngår i vaksine etter vaksine de neste årene. Slik vi i dag lever våre liv, frykter jeg likevel at dette er de færreste.

 

Det hele starter med vårt eget immunsystem. For å si det med ordene til lege Ingvard Wilhelmsen: «Om jeg blir smittet, skal covid-19 møte meg i toppform.» Hvor mange er villige til å tenke på samme måte, og faktisk omsette tankene i praksis dag for dag?


Og som George Bernard Shaw sa det: 

“I choose not to make a graveyard of my body for the rotting corpses of dead animals.”

 

I mellomtiden snurrer verden videre, med store deler av våre hoder tildekket av tøybiter. Bak disse stoffbitene skjuler det seg også unge ansikter. Barneansikter. Og bak der igjen unge hjerner som fremdeles er i utvikling, som skal forstå det som nå skjer.

 

På samme måte som det nå innenfor hjemmenes fire vegger vokser frem en generasjon med unge som opplever å ikke ha en retrettmulighet midt i en hverdag med økende frustrasjon, slag, drikking og vold.

 

Før vi alle er villige til å endre våre liv, se sammenhengen og slutte å hyle «Tilbake til normalen». Og på vegne av min egen generasjon og generasjonene over oss:

 

Unnskyld. Unnskyld. Til dere unge etter meg. Jeg mangler ord som kan gjøre dette godt igjen.

 

Det er oss, de voksnes, ansvar å bygge samfunnet opp igjen. Hvis dere unge blir med oss, er det mer enn vi kan tillate oss å be om.

 

Men vi ber om det likevel.

 

I samfunnet ser nå en ny trend sakte, men sikkert dagens lys. En trend mot å nyttegjøre oss planter, og ikke dyr.

 

For dere unge er smartere enn oss. Dere har forstått at vi må gjøre det første først.

 

Da har vi faktisk en sjanse også de neste hundre årene.

 - Monica Spord - 

----------------------             --------------